Seinest i Dagsavisen 18.januar 2016 avdekkes urovekkende praksis av ytringsfriheten, eller snarere begrensninger av den. Avisen kunne fortelle at «En 10 år gammel gutt ble kalt inn til en alvorsprat med læreren da han sa fra om at en annen elev ble mobbet i skolens trivselsundersøkelse.»
Heldigvis reagerte mange tydelig og kraftig på saken, men bakenfor ligger en forskningsrapport som viser at ytringsfriheten er under press i skolen, også i forhold til elevene.
I NOVA-rapporten (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring ) kommer det nemlig fram at mange lærere og rektorer synes bruken av mobbebegrepet har «sklidd ut» blant elevene.
Forsker Ingunn Marie Eriksen ved NOVA, forteller til Dagsavisen at de ser «eksempler på skoler som går for langt og betoner med stort alvor og autoritet at mobbeordet ikke skal brukes med mindre elevene er sikre på at det dreier seg om mobbing».
En slik praksis er i høyeste grad uetisk, da den bidrar til at mobbing fortsetter i det skjulte. Praksisen er også høyst tvilsom, all den tid den begrenser ytringsfriheten – den enkeltverdien som vårt demokratiske samfunn verdsetter høyest av alle verdier i grunnloven.
Det ekstra urovekkende er hva forskerne ser som mulige årsaker til at måltall over registrerte mobbesaker blir forsøkt holdt så lavt som mulig. De ser at «Rapporten avdekker (….) at mobbing er den indikatoren i Elevundersøkelsen som tillegges størst vekt i skolen.»
Både fordi det oppfattes som et synlig «bevis» på om skolen har et godt eller dårlig elevmiljø, dernest som en skamplett for skolen og ikke minst rektor, som blir holdt ansvarlig, blir det et avgjørende poeng å holde tallet så lavt som mulig, sier forskerne.
En slik praksis er dessverre ganske utbredt, ikke bare i Norge. Utdanningsforskerne Andy Hargreaves og Dennis Shirley presenterer i boka «Den fjerde vei; En inspirasjon til endring i skolen»(2012), i kapittelet om teknokratenes blindspor i utdanningssystemet, mange eksempler på ulike former for manipulering av måltall, der hensikten enten har vært å tone ned ubehageligheter, eller forsterke måltall for å oppnå goder. Undertitlene i kapittelet sier mye om praksisen de fant – Villedende tall; Feiltolkede tall, og Misbrukte tall.
Praksisen internasjonalt og i Norge gir grunn til å tro at målstyringsregimer fører til store uønskede praksiser, eksempelvis manipulering av tall, innsnevring av hva evidensbasert praksis skal være, og begrensning av ytringsfriheten.
Skolelederne trenger, i overført betydning, å stå på barrikadene for ytringsfrihetens sak, fordi «Samfunnet skal ha tillit til at vi bruker vår autonomi på en etisk forsvarlig måte.» (Lærerprofesjonens etiske plattform)
