Mål- og resultatstyring i skolen – del 2

En stor maktteoretiker, den franske sosiologen Pierre Bourdieu, utviklet en teori om hvorfor noen normer og verdier, spilleregler kalte han det, ble foretrukket og vedlikeholdt framfor andre normer og verdier, når ulike syn møttes og bryntes.
Hans teori om sosiale felt, symbolsk vold og symbolsk makt danner teorigrunnlaget for det andre hovedpoenget i kronikken.

Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) har gradvis blitt bygd opp av elementer til det det har blitt i dag. Oppbyggingen og sammensettingen kan virke logisk og planmessig, men har trolig litt tilfeldig utviklet seg til det systemet vi har i dag. Den tilsynelatende logiske og gradvis oppbyggingen av NKVS kaller Bourdieu for ”symbolsk vold”.
Bourdieu beskriver prosessen som ”en lang serie instituerende handlinger,..(presentert)..under et skinn av naturlighet”.
Uten å gå nøyere inn på den inngående argumentasjonen til Bourdieu, nevnes her at prosessen fram til en ideologi (eksempelvis mål- og resultatstyring, min anm.) er skapt, bygger på mange vilkårlige handlinger og valg, og som i sum ser ut som en serie handlinger skapt ut fra logiske konsekvenser av hverandre. Langt på vei er utvikling av ideologier basert på symbolsk vold, etter Bourdieus forståelse.
Ikke nok med det – Bourdieu ser at måten ideologi brukes på, vitner om at én interessegruppe gjennom kunnskap og kommunikasjon, søker å opprettholde et herredømme over andre. (Bourdieu, 1996)

Begrunnelsen for dagens mål- og resultatstyringssystem foretrekkes og vedlikeholdes framfor andre systemer fordi et flertall av interessenter (Bourdieu kaller det ”aktører” i et sosialt felt) foretrekker de rådende normene og verdien i mål- og resultatstyringssystemet.

Videre, og av minst like stor betydning – kritikerne av systemet går inn i diskusjonene om endringer ved å bruke mål- og resultatstyringssystemets egne premisser som orienteringspunkt, i stedet for å presentere, begrunne og skape et alternativt styringssystem ut fra egne normer og verdier.

Litt brutalt sagt betyr det at lærerprofesjonen har bygd sitt engasjement for endring av styringssystemet på politikernes premisser, ikke på lærerprofesjonens!
Lærerprofesjonen har i diskusjonene vært tydelig på hva man er i mot, men har ikke nådd fram med hva man da vil sette i stedet! Lærerprofesjonen har ikke lyktes med å få aksept for sine normer og verdier.

Og dette er vår tids store profesjonsutfordring – å presentere og vinne aksept for lærerprofesjonens normer og verdier i et bedre alternativ til dagens mål- og resultatstyringssystem, av hensyn til elevenes læring og danning, og av hensyn til utøvernes yrkesstolthet og status.

Praktiseringen av dagens resultatstyringssystem på kommune-/fylkeskommunenivå er formelt forankret i Opplæringsloven. Paragraf 13-10 sier blant annet at ”Kommunen/fylkeskommunen (…) skal ha eit forsvarleg system for vurdering av om krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte.”

Den statlige styringen er forankret i Opplæringslovens paragraf 14-4, som sier at ”Departementet kan gi forskrifter som pålegg dei ansvarlege for opplæringsverksemd etter denne lova og dei som mottar slik opplæring, å gi opplysningar og delta i evalueringar og rapportere om forhold som er av betydning for evaluering av opplæringsverksemda som er omfatta av denne lova.”

Opplæringsloven sier derimot ingenting om hva slags former for målesystem på læringsresultater kommune- og fylkeskommunepolitikerne skal bruke. Det mål- og resultatstyringssystemet vi har nå er verken naturgitt, logisk eller det beste styringssystemet, men det har fått den dominerende plassen fordi det er stor etterspørsel etter systemet (jf. professor Røviks teori om etterspørsel og ulike virksomheters orientering mot felles organisasjonsidentitet), og fordi de bedre alternativene til målstyringssystemet ennå ikke har blitt utviklet, presentert og vunnet fram.

Dag Hareide, forfatter, tidligere rektor på Nansen skolen, medlem i utvalget som laget forslag til ny formålsparagraf i Opplæringsloven, og mye mer, skrev et viktig debattinnlegg i Aftenposten i mai 2015 om målinger i skolen, om PISA og formålsparagrafen. Et hovedpoeng i debattinnlegget hans var hvor lite av skolens store samfunnsoppdrag, nedfelt i formålsparagrafen, målinger inspirert av PISA egentlig dekker.
Han nummererte 39 substansielle ord, verdier i formålsparagrafen, for å illustrere bredden i skolens samfunnsoppdrag. Noen av verdiene han trakk fram fra formålsparagrafen var elevenes læring og dannelse av Respekt for menneskeverd og natur, Åndsfrihet, Nestekjærlighet, Tilgivelse, Likeverd, Solidaritet, Demokrati, Likestilling, Vitenskapelig tenkemåte, Engasjement, Skaperglede, Utforskertrang, Medansvar, Medvirkning, Tillit, Krav, Utfordringer, Lærelyst, Etisk handlesett og Miljøbevissthet.

Sammen med Kunnskapsløftet er dette kjerneoppdraget til skolen. Dette er hva lærerprofesjonen er grunnleggende opptatt å lykkes med. Dette er det sentrale når man skal forstå uroen i lærerprofesjonen knyttet til mål- og resultatstyringssystemet, og den permanente interessekonflikten mellom politisk nivå og lærerprofesjonen.

Uroen og interessekonflikten mellom styring og læring har blitt grundig dokumentert gjennom bøker som Kunnskapsbløffen og Lærerkoden av Magnus Marsdal og Bak fasaden i Osloskolen av Simon Malkenes.
Svein Sjøberg, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, har gjennom debatter og foredrag systematisk vist internasjonal og nasjonal ensrettingen av mål- og resultatstyringen i utdanningspolitikken som skjer i kjølvannet av PISA undersøkelsene.

Sandefjordsaken, der de to lærerne ved Haukerød skole, Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden, i stede for å følge politisk vedtatt detaljstyring av vurderingspraksis på skolene valgte å stå på sine bedre alternativer for vurdering, er kanskje det mest omtalte og konkrete eksempelet på interessekonflikten mellom politisk nivå og lærerprofesjonen.

Mange andre aktører fra både skoleledelse, lærerstand og foreldregrupper har uttrykt skepsis til den økende prestasjonskulturen i skolen som følger av mål- og resultatstyringen. Og det har fra ulikt hold, blant annet fra professorene Sidsel og Einar M Skaalvik ved NTNU, (Skaalvik og Skaalvik, 2013) blitt reist spørsmål ved om den sterke resultat- og prestasjonsorienteringen i norsk skole genererer et økende antall unge med psykiske lidelser.

Samtidig har mange skoleledere og lærere gjennom sine blogger etablert et nettverk av profesjonsblikk på skolens samfunnsoppdag. I disse bloggene ligger det en betydelig grunnressurs for å skape, presentere og vinne fram med lærerprofesjonens egne normer og verdier i et bedre alternativ til dagens mål- og resultatstyringssystem. Lærerbloggen som Martin Johannessen står ansvarlig for, og Skolevegen til Camilla G Hagevold er gode eksempler på det.

Lærerprofesjonen – skolelederne, lærerne, utdanningsforskerne, lærerutdannerne og lærerorganisasjonene – har en formidabel utfordring i å lykkes med å skape, samordne, formidle og vinne fram med profesjonens kunnskap, kompetanse og verdier som grunnlag for et alternativt styringssystem.

Sterke krefter, med interesser både innen økonomi og politikk, vil satse mye på å beholde posisjonen som mål- og resultatstyringssystemet har erobret gjennom utdanningspolitikken, både nasjonalt og internasjonalt.

Nettverk er et nøkkelord om lærerprofesjonen skal lykkes. Bygging av profesjonsfellesskap som lærerprofesjonen selv tar initiativ til på grunnlag av sin selvforståelse, selvbevissthet, erfaring, forskningsforankring, entusiasme, engasjement og utholdenhet, er avgjørende.

Det aller viktigste å holde fast ved i arbeidet med, for ikke å si kampen om, å etablere et bedre alternativ til mål- og resultatstyringssystemet er å tviholde på skolens brede samfunnsoppdrag og at skolen som lærende fellesskap er ulik de fleste andre virksomheter i samfunnet.

Initiativet til et bedre styringsalternativ ligger hos lærerprofesjonen!

Reklamer

Om Øyvind Sørreime

Driver enkeltpersonforetaket Ledelse og Læring. Har vært rektor på barnetrinn i over 20 år. Master i utdanningsledelse ved UiO. Skrevet artikler om utdanningsledelse i aviser og fagblad. Bidratt med innlegg om utdanningsledelse på nasjonale og internasjonale konferanser. Vært utdanningspolitiker i Utdanningsforbundet. Sittet i diskusjonspanel på nasjonale og internasjonale konferanser. Jobber tidvis som underviser, veileder og foreleser ved lærerutdanningen på Høgskulen i Volda Er akkreditert som fasilitator for ledelsesutviklingsprogrammet "Open to Learning" av Handelshøyskolen BI og professor Viviane Robinson fra University of Auckland, NZ. Er oppnevnt som første vara som eksternt styremedlem til fakultetsstyret for utdanningsvitenskap og humaniora ved UiS Har hatt eksternt sensoroppdrag på rektorutdanningen ved UiO Forankrer eget læringssyn i UNESCOs "Four Pillars of Learning": Learning to know, Learning to do, Learning to be og Learning to live together, og er opptatt av at ledelse utøves for å fremme dette breie læringssynet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s