Læringsorientert eller prestasjonsorientert målstyringssystem?

Det finnes alltid valgmuligheter – alltid! Også når det gjelder mål- og resultatstyringssystemer. Også når det gjelder verdigrunnlag å bygge mål- og resultatstyringssystemer på.

Hensikten med denne artikkelen er å vise at det er faglig godt grunnlag for å verdiforankre målstyring annerledes enn i dag.

Lev Vygotskij, en russisk psykolog som levde tidlig på 1900-tallet, har fortsatt stor innflytelse på dagens virksomme læringsteorier. Vygotskij hevdet at barns og unges læring skjer i samhandling med andre mennesker; at dialog, samarbeid og internalisering av språk, symboler, matematikk og andre kognitive redskaper er grunnlaget for læringen og danningen (sosialkonstruktivistiske læringsteori). Det mest kjent begrepet i læringsteorien hans er ”den nære utviklingssonen”, det vil si det læringsnivået der barn og unge lykkes med tilegnelse av ny kunnskap og mestring gjennom hjelp og tilrettelegging fra voksne. Vygotskij mente at autentisk læring først skjer i den nære utviklingssonen (von Tetchner, 2012).

Her ligger første poeng i artikkelen. Som en klar kontrast til vårt rådende mål- og resultatstyringssystem, som ikke legger vekt på læring gjennom samhandling ; derimot der de individuelle prestasjonene på nasjonale prøver, standpunktkarakterer og eksamensresultater blir målene for læringsresultater, mener Vygotskij at hva et barn klarer med hjelp fra andre er et bedre mål på kognitiv utvikling enn hva barn klarer alene!
Dette er et syn på målstyring som bryter med hva både politisk nivå og profesjonsnivå i all hovedsak praktiserer i dag. Opplæringslovens formålsparagraf forutsetter indirekte i sitt verdigrunnlag* en sosialkonstruktivistisk tilnærming i vurderingen av om mål- og resultater i skolen oppnås, men internasjonale så vel som nasjonale utdanningsforskere viser gjennom sine studier at skolesystemet i stor grad har blitt til et individualisert og prestasjonsorientert utdanningssystem.

Professor ved Berkley University of California, Martin V Covington, hevder at barn og unge påvirkes sterkt av at barns og unges prestasjoner i akademiske fag i skolen verdsettes og belønnes høyest, at barns og unges selvverd orienteres ut fra det, og at selvverdet er avgjørende for barns og unges motivasjon for læring.
Den største belastningen mot barns og unges selvverd, og i neste omgang for motivasjon for læring, er i følge Covington den økende sosiale sammenligningen, altså den sammenligningen av oppnådde resultater elever gjør med sine klassekamerater og venner. Konkurranseelementet i skolen er dermed skapt (Stipek, 2002).

Norske forskere som Sidsel Skaalvik, Einar M. Skaalvik og Roger Andre Federici ved NTNU viser også til at elevers selvoppfatning og selvverd er helt sentral for motivasjon for læring.
Skaalvik og Skaalvik (2013) poengterer at skolen alltid sender signaler til elevene om hva skolen anser som viktigst og verdsetter høyest (jf. Covington). De kaller det for skolens målstruktur.
En rekke forskningsrapporter viser at de målene og verdiene skolen signaliserer, også nedfelles som mål og verdier hos elevene.
Skolen kan sende signaler om at det viktigste er at elevene lærer, utvikler seg, har framgang og gjør sitt beste – i teorien beskrevet som en læringsorientert målstruktur.
Elevene hjelpes til, og oppfordres til å sette seg individuelle mål eller mål for gruppen, og deres resultater vurderes i forhold til målene (mestring) og i forhold til tidligere resultater (framgang og forbedring).

Skolen kan i også velge å sende signaler om at det først og fremst er resultatene som teller, og at det viktigste er hvor godt elevene gjør det på prøver, og at de gjør det bedre enn andre – i teorien beskrevet som en prestasjonsorientert målstruktur. En slik målstruktur særpreges av at læringsprosessen verdsettes i mindre grad enn selve resultatet, og at elevene i en prestasjonsorientert skole begynner å vurdere sitt eget selvverd ut fra hvor godt de presterer på tester (Skaalvik og Skaalvik 2013).

Skaalvik og Federici (2013) vurderer det slik at skolens viktigste oppgave er å ruste elevene for framtida, å utvikle selvstendighet og å fremme evne til å styre sitt eget liv. Det krever at skolen stimulerer elevenes motivasjon, evne til å sette seg mål, til å planlegge arbeidet og til å vurdere sitt eget arbeid.
En sentral forutsetning for dette er at elevene har tro på seg selv, tør å prøve og feile, og ser på det å gjøre feil som en naturlig del av læringen. For å oppnå det må elevene oppleve at innsats gir framgang. Den prestasjonsorienterte skolen som nå utvikles, er derimot en skole hvor framgang blir usynliggjort, og hvor mange elever står i fare for å miste troen på seg selv, påpeker Skaalvik og Federici (2013)
Lærerprofesjonen må derfor ta verdimessig stilling til om et framtidig mål- og resultatstyringssystem skal være prestasjons- og konkurranseorientert eller lærings- og samhandlingsorientert.

Respekt for menneskeverd og natur, Åndsfrihet, Nestekjærlighet, Tilgivelse, Likeverd, Solidaritet, Demokrati, Likestilling, Vitenskapelig tenkemåte, Engasjement, Skaperglede, Utforskertrang, Medansvar, Medvirkning, Tillit, Krav, Utfordringer, Lærelyst, Etisk handlesett og Miljøbevissthet (Stikkord fra paragrafen)

Litteraturliste
Federici, R.A & Skaalvik, E.M (2013). Lærer–elev-relasjonen
– betydning for elevenes motivasjon og læring. Bedre Skole nr.1/2013
Skaalvik, E.M. & Skaalvik, S. (2013b). Skolen som læringsarena. Selvopp- fatning, motivasjon og læring (2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget
Stipek, D. J. (2002). Motivation to learn: integrating theory and practice. Boston, Allyn and Bacon. 1. st ed. Englewood Cliffs, N.J. : Prentice Hall
von Tetchner, S. (2012). Utviklingspsykologi (2.utgave) Oslo: Gyldendal Akademiske

Reklamer

Om Øyvind Sørreime

Driver enkeltpersonforetaket Ledelse og Læring. Har vært rektor på barnetrinn i over 20 år. Master i utdanningsledelse ved UiO. Skrevet artikler om utdanningsledelse i aviser og fagblad. Bidratt med innlegg om utdanningsledelse på nasjonale og internasjonale konferanser. Vært utdanningspolitiker i Utdanningsforbundet. Sittet i diskusjonspanel på nasjonale og internasjonale konferanser. Jobber tidvis som underviser, veileder og foreleser ved lærerutdanningen på Høgskulen i Volda Er akkreditert som fasilitator for ledelsesutviklingsprogrammet "Open to Learning" av Handelshøyskolen BI og professor Viviane Robinson fra University of Auckland, NZ. Er oppnevnt som første vara som eksternt styremedlem til fakultetsstyret for utdanningsvitenskap og humaniora ved UiS Har hatt eksternt sensoroppdrag på rektorutdanningen ved UiO Forankrer eget læringssyn i UNESCOs "Four Pillars of Learning": Learning to know, Learning to do, Learning to be og Learning to live together, og er opptatt av at ledelse utøves for å fremme dette breie læringssynet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s