Utdanningssystemets sårbare økologi

Tillit som samfunnsverdi utfordres. Kontroll, styring, rangering, konkurranse, og til dels regulering har i utdanningssammenheng utfordret tilliten til skolelederne og lærerne. Det har ofte vært en ubalanse i forholdet. Det ferskeste eksempelet er den tydelige tillitskrisen mellom lærerne og myndigheter som kom til uttrykk gjennom lærerstreiken i 2014.

Desto gledeligere er det derfor at kommunenes interesseorganisasjon, KS, sammen med både Skolelederforbundet og Utdanningsforbundet gjennom artikkelserien ”Sammen om god utdanningsledelse” (2017) har funnet å gå sammen om en kvalitetsutvikling som er avhengig av et sterkt tillitsforhold mellom partene.

Et fundamentalt sterkt tillitsforhold mellom partene i utdanningssystemet må bygges videre opp og konstant vedlikeholdes, for med Donald J. Trump har nye, alvorlige utfordrere til tillit kommet på banen. Alternative fakta og ”fake news” er to ferske utfordrere som vil sette tillitsforholdet på nye prøver. Da er det godt å vite at tillitsforholdet i utdanningssystemet bygges på kunnskap.

På en internasjonal tredagers utdanningsworkshop i Jerusalem 2012, The Van Leer Conference, med deltakere[1] fra utdanningsdepartementer, utdanningsforskere, skoleledergrupper og lærergrupper, ble temaet From regulation to Trust drøftet. Skoleledergruppen i workshopen oppfattet og beskrev forholdet mellom regulering og tillit den gang som ubalansert i land der resultater på nasjonale prøver ble offentliggjort og brukt til å rangere skoler, og at graden av autonomi i skolen ble opplevd svært ulik i de landene som deltok.

Konklusjonen i skolelederworkshopen var at regulering og tillit nok må være til stede i et hvert utdanningssystem, men i et balansert forhold. Begrepet Økologien i utdanningssystemet ble brukt for å beskrive denne balansen. Hva menes så med økologien i utdanningssystemet?

Det norske utdanningssystemet strekker seg fra barnehage til ph.d.-grader, og forutsetter gjennom reguleringer i Opplæringsloven, Vurderingsforskriften, Universitets- og høyskoleloven, Arbeidstidsavtalen, Arbeidsmiljøloven, den nasjonale læreplanen, de nasjonale prøvene, budsjettildelinger, timetall for fag, undervisningstimetall for lærerne, nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og mer, at kvaliteten i utdanningssystemet utvikles i samspill mellom skoleledere, lærere og lokale og nasjonale myndigheter.

Professor Halvor Bjørnsrud ved Høgskolen i Sørøst-Norge bruker i boka ”Den inkluderende fellesskolen” (2014) begrepet Skolebasert kompetanseutvikling om det nasjonalt initierte kvalitetsutviklingsarbeidet, som Vurdering for læring, og Ungdomstrinn i utvikling er eksempler på; og det lokalt initierte kvalitetsutviklingsarbeidet, der utvikling av felles kompetanse på faglige områder er sentralt. Bjørnsrud har som utgangspunkt for skolebasert kompetanseutvikling at nasjonale myndigheter, skoleeier og skoleledelse i kraft av sine formelle posisjoner påvirker læreres muligheter for læring og utvikling gjennom skriftlige felles referanserammer og overordnede føringer, at lærerne i utviklingsprosessen må være lojale mot disse føringene, men at lærerne samtidig må ha et handlingsrom som er så stort at det oppstår et eierforhold til egen læring og utvikling (Bjørnsrud, 2014).

I denne sammenhengen forstås ”felles referanserammer og overordnede føringer” som reguleringer, og poengteringen av at lærerne må ha et stort nok handlingsrom som tillit til lærerprofesjonen. Dermed er dette i nærheten av en beskrivelse av økologien i utdanningssystemet.

Professor Eirik J. Irgens, NTNU, har i artikkelsamlingen ”Sammen om god utdanningsledelse” (2017) som KS, Skolelederforbundet og Utdanningsforbundet i fellesskap har gitt ut, en annen vinkling på balansen mellom regulering og tillit. Han poengterer at kvalitetsutvikling har bedre forutsetninger for å lykkes dersom man går fra tanken om implementering av beslutninger til medbestemmelse, medvirkning og medskaping i kvalitetsutviklingsprosesser, noe som i denne sammenhengen langt på vei dekker forståelsen av hva som menes med utdanningssystemets økologi.

Øyvind Lund Martinsen, professor og instituttleder på BI, gjennomførte sammen med førsteamanuensis Stein Amundsen ved Høgskolen Lillehammer, tre studier av nærmere 2000 ledere og medarbeidere i privat, offentlig og frivillig sektor for å finne svar på hvordan få ansatte til å gjøre sitt aller beste. Og konklusjonen deres ble: − La medarbeiderne selv bestemme hvordan oppgavene skal løses[2]. Eller uttrykt med ord som brukes i utdanningssystemet – Ha tillit til at lærerne og skolelederne løser samfunnsoppdraget uten omfattende kontrollsystemer.

Men tilbake til økologien i utdanningssystemet. Skolelederworkshopen på The Van Leer Conference oppsummerte med at økologien i nasjonale utdanningssystemer utvikles best ved at det etableres arenaer for dialog og tilbakemeldinger mellom lærere, skoleledere, foreldre, forskere og politikere i for- og etterkant av reguleringsbeslutninger, at forbedring i læringsarbeidet må ses på som en systemoppgave, der nivåene i utdanningssystemet gjensidig er ansvarlige for hverandres utvikling, og at hovedfokus i kvalitetsutviklingsarbeidet må være å støtte lærere og skoleledere i deres arbeid for økt læring i klasserommet[3].

Det at myndighetsnivåene og praksisnivåene i utdanningssystemet er gjensidig avhengige av hverandre for å lykkes med målene i opplæringen er en god oppsummering på hva som menes med Utdanningssystemets økologi. Systemet er et konstruert og sårbart avhengighetsforhold mellom parter, der forståelse og respekt for hverandres ulike tilnærminger er en forutsetning for den økologiske balansen, og for å lykkes med elevenes læring. Da må både styringsnivåene og praksisnivået aktivt bidra til å opprettholde dette økosystemet i balanse.

Praksisen og erfaringene fra Ludvigsenutvalgets åpne prosesser, valget av felles utspillet fra KS, Skolelederforbundet og Utdanningsforbundet om god utdanningsledelse, samt regjeringens åpne strategi for fagfornyelse i Kunnskapsløftet lover godt for utvikling og vedlikehold av økologien i utdanningssystemet vårt.

 

[1] Disse landene hadde representanter på konferansen: Israel, Japan, Kypros, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Nederland, England, Spania, Estland, Danmark, Finland, Norge, stater i USA og Canada.

[2] https://www.bi.no/forskning/business-review/articles/2017/02/ansatte-som-far-bestemme-selv-presterer-bedre/

[3] Mer om temaet finnes på http://oyvindsbetraktninger.blogspot.no/2012/06/van-leer-education-conference_17.html

 

Advertisements

Om Øyvind Sørreime

Har vært rektor på barnetrinn i over 20 år. Master i utdanningsledelse ved UiO. Skrevet artikler om utdanningsledelse i aviser og fagblad. Bidratt med innlegg om utdanningsledelse på nasjonale og internasjonale konferanser. Vært utdanningspolitiker i Utdanningsforbundet. Sittet i diskusjonspanel på nasjonale og internasjonale konferanser. Jobber tidvis som underviser, veileder og foreleser ved lærerutdanningen på Høgskulen i Volda Er akkreditert som fasilitator for ledelsesutviklingsprogrammet "Open to Learning" av Handelshøyskolen BI og professor Viviane Robinson fra University of Auckland, NZ. Forankrer eget læringssyn i UNESCOs "Four Pillars of Learning": Learning to know, Learning to do, Learning to be og Learning to live together, og er opptatt av at ledelse utøves for å fremme dette breie læringssynet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s