Rektorutdanning og styring

Det er fem hovedområder i den nasjonale rektorutdanningen: Elevenes læringsmiljø, Profesjonsfellesskap og samarbeid, Styring og administrasjon, Utvikling og endring og Lederrollen. En undersøkelse gjort ved rektorutdanningen i NTNU-nettverket tyder på at det ene hovedområdet i studiet, Styring og administrasjon, ikke prioriteres høyt blant skoleledere. Av 410 selvvalgte fagtekster som skolelederstudenter i NTNU-nettverket skrev i løpet av studieperiodene 2009 -2014 og 2014-2016, viser undersøkelsen at kun fire prosent av fagtekstene dreide seg om styring i skolen.
Det kan det være flere mulige årsaker til. Brattvold og Næss som gjorde undersøkelsen, peker eksempelvis på at rektorstudenter i sin lederpraksis er mer opptatt av pedagogiske og interne organisatoriske utfordringer enn av overordnede strategiske styringsaspekter. Av andre mulige årsaker nevnes at temaet Styring og administrasjon kan ha blitt stemoderlig behandlet i undervisningssammenhengen, eller at temaet har det de beskriver som en lengre inkubasjonstid, altså at studiestedet trenger mer tid til å bygge opp et fullt ut relevant studietilbud for studentene innen Styring og administrasjon, enn for de andre fire hovedtemaene. Uansett forklaring, så konkludere Brattvold og Næss med at Styring og administrasjon i liten grad har fått den oppmerksomheten som kravspesifikasjonen fra Utdanningsdirektoratet legger opp til.

Styring og administrasjon

I Utdanningsdirektoratets konkurransegrunnlag for høyskolers og universiteters anskaffelse av nasjonal rektorutdanningen i perioden 2020-2025 er skolens samfunnsoppdrag kjernen i kravspesifikasjonen for Styring og administrasjon, og omtales slik:

Rektor er ansvarlig for at skolens samfunnsoppdrag blir utført. Dette innebærer at rektor handler på vegne av sentrale og lokale myndigheter. Det forutsettes at rektor kjenner og følger lov og forskrift, herunder læreplanverket. Rektor har også ansvar for å ha god intern administrasjon, styring og kontroll av skolens virksomhet.

Rektors evne til å lede lærere og øvrige medarbeidere i henhold til nasjonalt og lokalt vedtatt politikk vil være avgjørende. Rektors evne til regelverksetterlevelse er også avgjørende for å forebygge, håndtere og følge opp saker på en god måte.

Innholdet i Styring og administrasjon vektes ulikt på rektorutdanningen ved de forskjellige studiestedene.
OsloMet skriver eksempelvis at rektorutdanningen skal gi studentene generell kunnskap om lover, regelverk og rettigheter for skolesektoren, og generell kunnskap om administrasjon og styring i offentlig sektor.
Universitetet i Oslo legger i sin innholdsbeskrivelse vekt på at studentene lærer og øker forståelsen av styringen i skolen, av hvordan skoledata brukes for å styrke læringsresultater og læringsmiljø, og om skolejuss.
Norges Handelshøyskole vektlegger at studentene tilegner seg kunnskap om økonomistyring og andre styringsparametere (brukertilfredshet, læringskvalitet og pedagogikk generelt) som de gjennom måling og evaluering av kvantitative data bruker til strategisk organisasjonsutvikling, styring og budsjettering innenfor skolen.
Handelshøyskolen BI løfter i studieinformasjonen spesielt fram kunnskap som skaper forståelse for hvordan styring-som i BI-studiet betyr skoleeffektivitet, elevdata, juridiske rammebetingelser og skoleeierstyringsmodeller-påvirker elevenes læringsutbytte.
NTNU legger i sitt studietilbud vekt på at studenten får inngående kunnskap om hvordan skole og utdanning styres og forvaltes på en slik måte at skolen ledes i samsvar med lov og avtaleverk.
Selv om studiestedene, også de som ikke er nevnt her, har en faglig godt forankret tilnærming til kravspesifikasjonene i rektorutdanningen, tyder den nevnte NTNU-undersøkelsen likevel på at temaet om styring ikke treffer skoleledernes erfaringsbakgrunn godt nok. Jeg skal fra en rektors ståsted derfor trekke fram en side ved styring som kan gjøre temaet Styring og administrasjon mer relevant, nemlig dynamikken som oppstår i styringens møte mellom politikk og profesjonelt skjønn.

Politikk møter profesjonelt skjønn

Skolens samfunnsoppdrag er kjernen i rektorutdanningens tema Styring og administrasjon. Samfunnsoppdraget er juridisk forankret i Opplæringsloven, i særdeleshet i paragraf 1, formålsparagrafen, og i de forskriftsfestede læreplanene, inklusiv Overordnet del-verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Det betyr at Styring og administrasjon har et selvsagt juridisk anliggende, men det har dessuten et politisk og pedagogisk perspektiv.
Det politiske perspektivet knyttes til myndighetenes styringssystem og til hvordan det brukes. Mål‐ og resultatbasert styring er det bærende styringsprinsippet i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet (NKVS) i utdanningssektoren. NKVS speiler de politiske veivalgene som myndighetene har gjort for at skolen skal lykkes med samfunnsoppdraget, og det legger premisser for hva skolene blir målt og vurdert på.
Styringssystemet er avhengig av skolelederes og læreres anerkjennelse. Uten anerkjennelse, ingen legitimitet. Uten legitimitet, ingen virkning. NKVS har til nå hatt denne anerkjennelsen, men signaler fra skolehold tyder på at den gradvis svekkes. Usikkerheter knyttet til påliteligheten ved tallmaterialet i statistikkene, og erfaringer med feilaktig bruk av statistikkene er eksempler på slike signaler. Andre signaler, som at kvalitetsvurderingssystemet bare genererer kunnskap om en liten del av det brede samfunnsoppdraget, at kvalitetsvurderingssystemet bare delvis matcher skolens samtidskontekst, at skoleledernes og lærernes profesjonsidentitet skvises, og at mål- og resultatstyring ikke skaper en bedre skole for elevene, bidrar også til å svekke styringssystemets anerkjennelse blant skoleledere og lærere.
Det pedagogiske perspektivet er knyttet til hvordan skoleledere i nært samarbeid med lærere bruker sitt profesjonelle skjønn i utførelsen av samfunnsoppdraget. Profesjonelt skjønn forstås her som en praksis der ulik kunnskap tolkes og brukes ut fra den erfarings- og forskningsbaserte kompetansen som skoleledere og lærere har. Denne kompetansen har blitt vesentlig styrket gjennom deltakelse i skoleutviklingssatsinger som Vurdering for læring, Ungdomstrinn i utvikling og Desentralisert kompetanseutvikling. Skolelederes og læreres masterutdanninger, bruken av lærerspesialister, og praksisforankring i lærerprofesjonens etiske plattform har også økt den erfarings- og forskningsbaserte kompetansen.
Der politikk møter pedagogikk, eller mer presist – der politikk møter profesjonelt skjønn – oppstår det en styringsdynamikk som enten fremmer eller hemmer utførelsen av samfunnsoppdraget. Styringssystemer som verdsetter og forholder seg konstruktivt til ulike kunnskapsgrunnlag, ulik forståelse, ulike standpunkt og ulike holdninger genererer en dynamisk drivkraft som fremmer utviklingen i samfunnsoppdraget, mens styringssystemer som neglisjerer ulikheter og ikke anerkjenner dynamikken som en drivkraft i systemet, hemmer denne utviklingen.

Avslutning

For å lykkes med skolens brede samfunnsoppdrag forutsettes det et styringssystem som i tillegg til å baseres på kunnskap fra pålitelige data fra prøver, tester og undersøkelser, også baseres på skoleledernes og lærernes erfarings- og forskningsbaserte kompetanse. For det er her skoleledernes pedagogiske og interne organisatoriske hverdagsutfordringer ligger, og det er her grunnlaget for skolelederes og læreres anerkjennelse av et styringssystem ligger. Det beste styringssystemet er foreløpig ikke utviklet. Kanskje er tiden nå inne til å dreie styringssystemet i skolen i en mer tillitsbasert retning?

Dette er også trykket som kronikk i Utdanning nr. 6/2021

Kilder:

Brattvold og Næss. (2020). Kan rektorutdanningen styres? I Dons, Nilsen og Skrøvset Ledelse innenfra (2020). Bergen: Fagbokforlaget.

Sørreime, Ø. (2020). Tillit og styring i skolen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2019). Konkurransegrunnlag for anskaffelse av nasjonal rektorutdanning 2020-2025. Oslo.

Om Øyvind Sørreime

Driver enkeltpersonforetaket Ledelse og Læring. Har vært rektor på barnetrinn i over 20 år. Master i utdanningsledelse ved UiO. Skrevet artikler om utdanningsledelse i aviser og fagblad. Bidratt med innlegg om utdanningsledelse på nasjonale og internasjonale konferanser. Vært utdanningspolitiker i Utdanningsforbundet. Sittet i diskusjonspanel på nasjonale og internasjonale konferanser. Har hatt oppdrag som underviser, veileder og foreleser ved lærerutdanningen på Høgskulen i Volda Er akkreditert som fasilitator for ledelsesutviklingsprogrammet "Open to Learning" av Handelshøyskolen BI og professor Viviane Robinson fra University of Auckland, NZ. Er oppnevnt som første vara som eksternt styremedlem til fakultetsstyret for utdanningsvitenskap og humaniora ved UiS Har hatt eksternt sensoroppdrag på rektorutdanningen ved UiO Skrevet boka Tillit og styring i skolen, som ble utgitt på Cappelen Damm Akademisk i januar 2020 Forankrer eget læringssyn i UNESCOs "Four Pillars of Learning": Learning to know, Learning to do, Learning to be og Learning to live together, og er opptatt av at ledelse utøves for å fremme dette breie læringssynet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s