Det er ingen nye masteridéer i horisonten som kommer seilende inn for å avløse mål‐ og resultatstyringssystemet. Oppgaven med å fornye styringssystemet må partene i utdanningssektoren derfor ta selv. Et kjent amerikansk sitat med ukjent opprinnelse uttrykker det på denne måten: «No one else is coming. We are the ones we’ve been waiting for.»
Det betyr i vår styringskontekst at det er partene i utdanningssektoren – fra barnehage til høyskole og universitet, fra lærerorganisasjoner lokalt til sentralt, fra lokale barnehage‐ og skolemyndigheter til Stortinget og regjeringen, og de andre aktørene med interesser i barns og elevers utvikling – som selv må ta stilling til om det mål og resultatbaserte kvalitetsvurderingssystemet er godt nok.
Dersom det ikke oppfattes som godt nok, er det partene selv som må avgjøre hvilke endringer som må gjøres for at styringssystemet skal komme i kontakt med skolens samtidskontekst.
Kanskje det beste da er
– at balansen i spenningsforholdet mellom pedagogikk og politikk gjenopprettes
– at elevenes læring, lærernes undervisning og skoleledernes ledelse ikke kontinuerlig utfordres av politikernes krav til resultater
– at lærernes og skoleledernes begrunnede valg i undervisning og kvalitetsutvikling vektlegges i et mer tillitsbasert styringssystem
… for elevene
Kilde:
Sørreime, Ø. (2020).Tillit og styring i skolen. Oslo. Cappelen Damm Akademisk
Ledelse og læring 